Stammetilhørigheten eller gruppeidentiteten stikker dypt i oss. I et stadig større, mer globalisert og grenseløst samfunn oppstår et uuttømmelig marked for nye gruppetilhørigheter, men fotballen har også det ved seg at når det er landskamp på gang, flyttes interessefronten et nivå opp. Da kan selv Ålesund- og Molde-supportere sitte skulder ved skulder (i alle fall ganske nær) og heie på nasjonen. Og selv om klubbfotball på høyt nivå er business, kjøp og salg av en spillerstall der bare klubbnavnet har lokal forankring, så bidrar det også til det interessante paradokset at selv bergensere kan heie entusiastisk på et Brann-lag uten en eneste etnisk bergenser.

Fotball skal føles, ikke forstås, brøles det fra Apeberget, men det er alltid verdt å spørre etter følelsenes ultimate begrunnelse. Følelser er stort sett rasjonelle i den forstand at de er retningsgivere for rasjonell adferd (i biologisk forstand), og følelser som fungerer som sosialt lim er også evolusjonært rasjonelle. Vi trenger også de sterke følelsene. Det risikofrie samfunn medfører en kollektiv lobotomering med kjedsomhet som et betydelig problem, noe som har skapt et stort marked for tilbydere av distraksjoner og substitutter. Et eller annet sted må kickene hentes fra. De kan oppsøkes ved rulettbordet, i fjellveggen, eller leves ut gjennom fellesskapet i fotballen. Vi scora, seier’n er vår.

Fotball byr på konger, helter og guder, og er ikke bare religionssubstitutt, men religion: Kirkesamfunnet Maradonian Church – The Hand of God (basert på åpenbaringen da Maradona scoret sitt berømte VM-mål «med hjelp fra Guds hånd») har 60 000 tilhengere i 54 land, og dette er ikke ironikere.