Krf vil ikke ha køprising fordi de er redd for at det virker.
AP vil derimot ha køprising, men tror ikke det vil virke.
Venstre vil ha køprising fordi det er tiltaket som har best forutsetning for å lykkes.

Det virker rimelig paradoksalt når gruppeleder for Krf i bystyret, Trygve Birkeland, nå går ut og støtter utsagnet til Lisbeth Iversen om at køprising ikke kan innføres fordi det vil virke. Det er derimot prisverdig at Arbeiderpartiet ønsker køprising, men ganske betegnende når de vil ha dette tiltaket selv om de ikke tror det virker. Poenget med å innføre reguleringer i en eller annen form må vel være at man har et mål man ønsker å oppnå, og at regulering er det eneste (eller beste) virkemiddelet for å oppnå dette? At Kristelig folkeparti er i mot å ta i bruk tiltak de mener vil virke illustrerer tydelig manglende vilje. At Arbeiderpartiet vil inn å regulere folks adferd uten mål og mening er også tankevekkende. Da må jo formålet i seg selv være å regulere.

Frp og Høyre er heller ikke noe bedre. Frp er prinsipielt i mot at bilistene skal måtte betale for bruken av veiene og mener at dette skal tas over skatteseddelen - noe som betyr at personer som verken kjører eller tar buss skal bidra like mye som de som hver dag kjører alene til sentrum på jobb. Høyre på sin side har vanskeligheter med å erkjenne at det er noe problem i det heletatt og vil helst ikke gjøre noe med det uansett - trafikkutfordringene skal der løses med reguleringer av cruisetrafikken.

Venstre derimot er ikke et reguleringsparti som vil regulere for reguleringens egen del, men Venstre har den politiske viljen som skal til for å innføre nødvendige tiltak som kan være med å fjerne helseskadelig luftforurensing, redusere køproblemer og sørge for at ikke samfunnet påføres årlige forsinkelseskostnader i hundermillionersklassen.

Åsane - Saksnummer: 200506657

Områderegulering og konsekvensutredning for Åsane sentrum

Reguleringsplan for Åsane sentrum, gnr. 188, 189. PlanID. 19250000. Planen fremmes for å tilrettelegge for en utvikling av sentrumsområdet til et attraktivt, urbant og miljøvennlig bydelssentrum.

Saksdokumenter

200506657-84 Plankart [2750 kb]

200506657-85 Reguleringsbestemmelser [40 kb]

200506657-83 Fagutredning [185 kb]

200506657-86 Forslagstillers planbeskrivelse [37206 kb]

200506657-88 Byrådssak [24 kb]

200506657-95 Bystyrets vedtak [9 kb]

Kommuneplanen og kommunedelplan for Åsane sentrale deler fastsetter at Åsane sentrum skal utvikles som et aktivt og urbant bydelssentrum og knutepunkt. Området skal utvikles fra kjøpesenter til et fullverdig urbant bydelssentrum. For å legge til rette for en utvikling i samsvar med disse overordnede målene er det utarbeidet en offentlig reguleringsplan for Åsane sentrum.
For å nå målsetningene er det nødvendig med ny utbygging, der dagens parkeringsarealer erstattes av bebyggelse og byrom. I det framtidige Åsane sentrum vil en gjennomgående gågate/kollektivgate og et nytt torg være de sentrale byrommene. Torget vil ligge foran kirken, med tomt for kulturhus på nordsiden av plassen. Fra torget går det viktige forbindelser til idretts- og rekreasjonsområdet i Myrdal i nordvest, og til C-tomten i øst.
Den nord-sørgående gaten som krysser torget vil være stedets hovedgate, med handel og andre byaktiviteter rettet mot gaten. Det skal ikke være biltrafikk i gaten, men den reguleres med mulighet for bybane. Gjennomkjøringstrafikken legges til en ny gate i øst, langs E 39. Parkering legges i underjordisk parkeringsanlegg i 2 til 3 etasjer, med adkomst fra rundkjøringer i nord og sør. Planen tar høyde for to alternativer når det gjelder bybane, enten gjennom hovedgaten eller langs motorvegen. Det tilrettelegges for et gang- og sykkelnett som er forbundet med tilgrensende områder, med planfrie kryssinger der det er nødvendig.
Store deler av sentrumsområdet reguleres til blandede sentrumsformål. Dette formålet åpner for forretning, kontor, bolig, offentlig og privat tjenesteyting, hotell og bevertning. Området fra U. Pihl videregående skole og nordover reguleres med to alternative utbyggingsmuligheter; som utvidet videregående skole eller som sentrumsområde.
Utnyttingsgrad for området som i kommunedelplanen er avsatt til sentrumsområde(brunt) er på maks. 255 %-BRA. For hele planområdet samlet er utnyttingen ca. 200 %-BRA. For enkelttomter inngår vanligvis ingen fellesområder eller vegarealer, og utnyttingen er derfor vesentlig høyere, med inntil 470 %-BRA. Byggehøyden i området varierer mellom 2 og 9 etasjer.

bergen.kommune.no

KrF-leder Dagfinn Høybråten varslet i Dagsrevyen sist helg at han går av som partileder, og nå er kampen om å overta etter ham i gang. Knut Arild Hareide, Dagrun Eriksen og Hans Olav Syversen, med Inger Lise Hansen i en sentral birolle, har gått sin rundgang i mediene denne uken, for å posisjonere seg best mulig om bord på et skip som likevel er i ferd med å synke. KrF ligger jevnt rundt sperregrensen på meningsmålingene, og utsiktene til å gjenoppstå med ny kraft, er heller dårlige.

KrFs krav om at tillitsvalgte må være bekjennende kristne, er antikvarisk. Det innser da også mange i partiet. Kampen mot fri abort og mot homofile ekteskap er for lengst tapt. Andre kjernestandpunkter, som kontantstøtte til foreldre som velger å være hjemme med barn under tre år, er det andre partier som har vernet om etter at KrF forsvant fra regjeringskontorene i 2005.

Med Høybråtens avgang får KrF en anledning til å spørre seg selv om partiet i det hele tatt har noe å bidra med i det politiske Norge frem mot 2050. Og enda mer, om det er velgere igjen å appellere til.

Jeg er vokst opp en klassisk KrF-familie. Livet i en slik familie besto av søndagsskole og gudstjeneste hver helg og bedehusmøter en kveld i uken. Om høsten var det misjonsuke med emissærbesøk, om våren var det misjonsbasar og om sommeren bibelcamp. Hele året var det nei til alkohol, homofili, samboerskap og fest på lokalet, ja til alt staten Israel foretok seg og avsky for kulturprodukter som antydet at Jesus kunne ha hatt et sexliv.

Dette KrF-grunnfjellet er i ferd med å dø ut. De moralsk konservative, som det fortsatt finnes en del av, er amerikanisert og identifiserer seg like gjerne med Fremskrittspartiet. Israelsvennene har gått samme vei. Misjonsidealismen er omdannet til bistandsaktivisme, og nei til alkohol er i dag like sjeldent i kristelige kretser som i arbeiderbevegelsen.

Internasjonalt er dessuten KrF i ferd med å havne i dårlig selskap. En tidligere statssekretær fra KrF fortalte at han på reiser i utlandet ofte hadde problemer med å forklare hva slags parti han egentlig representerte, som i Uganda, der han ble spurt: Lignet partiet litt på Taliban?

Svaret er et prinsipielt ja, fordi KrF blander sammen religion og politikk. KrF skiller seg fra andre partier med sitt verdigrunnlag: «Menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar, som kommer til uttrykk i Bibelen,» som det heter i partiprogrammet. Hva Bibelen faktisk sier om hvordan slike verdier skal settes ut i livet, altså omdannes til politikk, er det ulike meninger om. På samme måte som muslimer er uenige om i hvilken grad Koranen inneholder regler for hvordan et samfunn skal organiseres.

Hvis bedehuskravet om tro som forutsetning for politisk maktutøvelse forsvinner, mister KrF sin sjel. Da kan partiets velgere like godt finne andre partier, som også vil passe på barna og de gamle og skape et varmere samfunn hvor mennesker bryr seg om hverandre.

tg@morgenbladet.no

Prinsesse Märtha trur på englar og snakkar med dei døde. Dette skal visstnok gjere ho uskikka til å arve trona. Har nokon reflektert over at kong Harald og kronprins Haakon trur på jomfrufødslar, oppstode frå grava og evig liv?

Heilt sidan det vart kjent at prinsesse Märtha – nummer fire i arverekka til den norske trona – meiner ho kan snakke med dei døde, har det ikkje mangla på kritiske kommentarar. Biskopar i Den norske kyrkja har kritisert prinsessa i harde ordelag, «kongehusekspert» Carl-Erik Grimstad er sjølvsagt djupt kritisk, og i følgje VG meiner 30 prosent av folket at Märtha burde seie frå seg prinsessetittelen. Det heile toppa seg tysdag 14. september då sjølvaste Snåsamannen gjekk til frontalangrep på prinsessa – igjen via VG – og kunne fortelje at det er «umulig» å snakke med dei døde.

Korleis i alle dagar har vi skikka oss slik at vi i 2010 lever i eit samfunn der statsleiaren er pålagt ved grunnlov å tru på jomfrufødslar, himmel og helvete, medan dottera til statsleiaren vert sett i gapestokk for å tru på noko som er minst like usannsynleg?

Ein kan seie mykje om eit slikt samfunn, men det er i alle fall ikkje særleg liberalt.

Norge er på sin side en av Europas mest sentraliserte enhetsstater, og det eneste landet som ikke har grunnlovsfestet det lokale selvstyret. Vi ser flisen i det europeiske øyet, men ikke monstermasten i vårt eget.

PRISEN FOR å leve i en tett integrert, homogen nasjonalstat som den norske, er overdreven lydighet mot hovedstaden. Vestlendinger og nordlendinger har aldri lært å tenke som katalanere eller skotter, men aksepterer godmodig alle smuler fra sentralmaktens bord.

Må søke på nytt

Bakgrunnen for Riis-Johansens trusler, er at dersom Regjeringen en gang etter 1. februar ombestemmer seg og går for sjøkabler, er ny strømtilførsel til Bergen tilbake til år null. Da må Statnett nemlig søke på nytt om konsesjon. Og denne konsesjonen vil trolig ikke være ferdigbehandlet i byråkratiet før i 2018.

Først etter dette kan man begynne å legge sjøkabelen. Da kan bergenserne fort måtte skrive 2023, eller til og med 2025, før overføringskapasiteten er like optimal og sikker som Regjeringens monstermaster vil være i 2012, ifølge Riis-Johansen.

Men også her ligger det en betydelig felle. For spørsmålet blir jo da: Hvorfor sørget ikke Olje- og energidepartementet for at Statnett fikk utredet og så konsesjonsbehandlet også sjøkabler? Hvorfor har man kun utredet og søkt om monstermaster i en bestemt trasé?

Nærmere gårdsdrift

Da er det jo departementet - ikke bergenserne eller hordalendingene - som har sørget for at Bergen bys overføringskapasitet kan bli forsinket i opptil 15 år. Og Sp har hatt alle de tre statsrådene som har vært i Olje- og energidepartementet siden 2005.

 

VERDISKAPINGEN I OSLO er dobbelt så høy som i resten av landet, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det skulle bare mangle at ikke hovedstaden merker seg ut. Oslo har verken olje eller fisk eller vannkraft, men forvalter det meste av landets rikdommer. Problemet er ikke størrelsen på Oslos målte produktivitet; det er den høyt utviklede norske sentralismen som ødelegger forholdet mellom hovedstaden og provinsen.

Opphopningen av penger og makt i Oslo-regionen blir stadig sterkere, ikke minst som følge av en steinrik stat. Norge har heller ingen alternative sentra som kan utfordre denne opphopingen. De andre store byene har så sterke begrensninger i sin selvråderett at rest-Norge står i fare for å bli stadig mer provinsisalisert. Selv Vestlandet, landets rikeste region fra naturens side og den desidert mest betydningsfulle eksportregionen, er politisk maktesløst.

Senterpartiet har gått seg vill i sin støtte til alt som smaker av småskala

.

I DEN RØD-GRØNNE regjeringen er de som skulle være provinsens fremste talspersoner marginaliserte. Særlig har Senterpartiet gått seg vill i sin støtte til alt som smaker av småskala, mens styringen av både småskala- og storskala-aktiviteter er blitt mer sentraliserte under det rød-grønne styret, og lokaldemokratiet svekket.

Med Senterpartiet som medansvarlig har regionaliseringen forsvunnet fra dagsordenen, fylkeskommunene er verken fugl eller fisk. Det partiet har oppnådd er opprettholdelse av en foreldet kommunestruktur, med kommunene som statens klienter. Nye statlige arbeidsplasser utenfor Oslo-gryten har endt som vind og jag etter vind.

FOR Å LYKKES BEDRE med å «ta hele landet i bruk» må de større byene i distriktene styrkes. Det innebærer at regionaliseringen må gjenopptas som politisk virkemiddel. Men det er ikke nødvendig å passivt bivåne sterkere sentralisering i påvente av eventuelle endringer i det politiske landskapet. Så lenge fylkeskommunen eksisterer, kan den brukes som et redskap for desentralisering.

Senterpartiet kunne passende begynne med et initiativ til å utnevne Hordaland til et prøvefylke for vårt gjennomregulerte landbruk, med egen fylkeslandsbrukspolitikk, som kan utøves uten å skjele verken til flatbygdene i Hedmark eller arktisk landbruk i Finmark. Enklere omsetning av forholdsvis små gårdsbruk i Hordaland er et viktig middel til å ta hele fylket i bruk.

Større lokal og regional frigjøring fra sentralmakten kan bidra til større verdiskaping på en rekke samfunnsfelt. Landet har bruk for en ny distriktspolitikk, en verdiskapingspolitikk.

Leder i BT: "Verdiskapingen i hele landet kunne øke dersom vi fikk et mindre sentralisert statstyre." (Det skulle vel ordne seg straks SV, SP, AP, H og FRP ikke har så mye de skulle sagt i politikken...)

Ved å bryte ned ansvarsområder samt eierforhold i mindre enheter, kan vi spille på våre medfødte inngruppefølelser på en konstruktiv måte. Disse inngruppefølelsene ligger i oss, klare til mer bruk! Samhørighet, raushet og fellesskapsfølelser øker jo mindre inngruppa er, og korrupsjon og egoisme minker ditto. Følelsene og atferden fra menneskets fortid i smågrupper og stammer bør derfor i størst mulig grad overføres til dagens millionsamfunn. All ervervet kunnskap om menneskets sanne evolverte natur må med, for å starte en dialog omkring hvordan vi kan organisere bærekraftige samfunn. I denne diskusjonen må både sosiologer, sosialantropologer, psykologer og biologer delta. Basisen må imidlertid være kunnskap, ikke meninger eller ønsker. Løsningen ligger i fellesskapet - menneskets største suksesstrategi

Evolusjonær ventrepolitikk? Forfatterne (Terje Bongard m.fl.) lefler nok (etter anmeldelsene av deres bok å dømme) litt vel mye med venstresiden, men peker i kronikken (og tilsynelatende i boken - den er i bestilling nå...) på noen årsaker til hvorfor det er viktig å etablere velfungerende nærmiljø. Ikke for å ha økt kontroll, men for å øke ansvarsfølelsen, og se rekkevidden av sine egne handlinger og valg. Dette med økt kontroll i småinngrupper er nok det som trigger venstresiden, som tilsynelatende er skribentenes ståsted:

For de på venstresida som mener biologi er farlig, burde det også være et poeng at boka er skrevet fra et tydelig ståsted til venstre. Bongard og Røskaft mener nemlig det er på høy tid at den norske venstresida tar biologien på alvor, noe en rekke tidligere politiske forsøk ikke har gjort (Dette i følge Bjørn Vassnes anmeldelse av forfatternes bok i Klassekampen, Atekst) .

Anmeldelsene av boken deres vektlegger dette med kontroll;

Sosial kontroll, som vi helst kjenner i form av negative former som janteloven og bygdedyret, har også en positiv, demokratisk funksjon. Den hindrer fremmelige enkeltpersoner å ta seg til rette på andres bekostning. Men for at den skal virke på en hensiktsmessig måte, og ikke utnyttes til for eksempel heksejakt, kreves det åpenhet og kunnskap (Bjørn Vassnes anmeldelse av forfatternes bok i Klassekampen)

Her sies det implisitt at sosial kontroll har sine positive sider, og også i kronikken til Bongard er dette med kontroll fremtredende:

Det er mulig å bruke inngruppefølelsene som demokratisk kontroll. En politikk for bærekraftige samfunn over årtusener må bygge på kunnskap om at vi er formet for å fungere i nære relasjoner i små grupper, og at våre evolverte følelser for lojalitet, solidaritet, ansvar for nærområdet og felles framtid ikke fungerer i dagens samfunn hvor det er millioner av deltagere.

For meg derimot er dette interessant fordi at med mindre "inngrupper" reduseres behovet for reguleringer og formell kontroll.Det er to forskjellige utgangspunkter. Vassnes vektlegger "sosial kontroll" sett fra samfunnets side: individene bør kontrolleres og dirigeres i riktig retning. Bongard vektlegger også det med "å bruke inngruppefølelsen" som "demokratisk kontroll". Det er en klar retning på begge disse sitatene. For meg derimot er det mer interessant å se det fra individets ståsted, slik Bongard gjør det i sitatet øverst. Jeg repeterer:

Ved å bryte ned ansvarsområder samt eierforhold i mindre enheter, kan vi spille på våre medfødte inngruppefølelser på en konstruktiv måte. Disse inngruppefølelsene ligger i oss, klare til mer bruk! Samhørighet, raushet og fellesskapsfølelser øker jo mindre inngruppa er, og korrupsjon og egoisme minker ditto.

Man øker altså individets eget ønske om å gjøre noe bra - for meg minsker da behovet fra samfunnet med å kontrollere det. Det er ingen grunn til at poengene som presenteres i kronikken skulle lede til en sosialistisk politikk. Tvert imot. Det venstresidens politikk ikke tar hensyn til er nettopp menneskets natur - menneskets motiver. Vesntresidens politikk er relativt antidemokratisk i sin natur, når den forsøker å bortregulere den individuelle friheten, påvirkningsevnen og ansvarsfølelsen. Når da forfatterne er så opptatt av følelser og motiver, burde det være klart at man ikke må frata individene ett av hovedmotivene for å delta og å vise ansvarlighet; nemlig muligheten til å delta og vise ansvarlighet. Jeg har aldri vært den som har skreket høyest om menneskets potensial, men konklusjonen min er uansett at en sosialistisk politikk ikke er fruktbar sett i lys av for eksempel evolusjonspsykologi. Dette har jeg diskutert mer utdypende i posten Liberal? Jeg? som stammer fra like etter min innmeldelse i Venstre. Og for å være så freidig å sitere meg selv:

Skal vi tro (eventuelt parafrasere) Frans de Waal, og for eksempel boken Our Inner Ape, så er mennesket et resultat og en miks av Bonoboer og Sjimpanser. Én menneskelignende primat som har sex for å løse maktproblemer og én menneskelignende primat som bruker makt og skaper problemer for å få sex... På denne finurlige blandingen skal vi altså liksom gå rundt å ta frie, men veloverveide, valg. Jada.

Jeg tror altså ikke mennesket tar så veloverveide beslutninger, jeg tror evnen til å ta veloverveide beslutninger er begrenset, og jeg tror den totale frihet til å ta veloverveide beslutninger kan være med å skape solide doser angst – eller i seg selv skape et behov for mer rigide styresett. Slik sett sympatiserer jeg jo med Sosialistisk venstreparti som tar konsekvensen av at mennesket ikke vet sitt eget beste og fører en politikk som er ment til å bortregulere friheten og tvinger de til å ta “riktige” og samfunnsnyttige valg.

Men jeg mener absolutt ikke at SVs politikk er i nærheten av å ha løsningene. En lang forklaring er mulig, men også en kort en til meg å være; politikere er også mennesker! Ergo er det ikke for smart å la en liten delvis og stadig mer selvoppnevnt "elite" av disse besitte alle makt til å regulere andre enkeltindivider (vi vet jo hvordan det har gått tidligere). Derimot er Venstres politikk fortreffelig da den vektlegger frihet og ansvar. Og for å sitere meg selv igjen her:

Denne ansvarliggjøringen kan selvsagt oppnås gjennom Venstres politikk, spesielt på områder som lokaldemokrati, frivillighet, nærmiljø og sivilsamfunnet. Spesielt mener jeg at tiltak rett mot mer lokaldemokrati vil kunne føre til at man tydeligere og raskere får se konsekvensene av sitt valg. På et lokaldemokratisk plan er det også lettere å holde oversikt over sakskomplekset, og dermed større mulighet til å sette seg tilstrekkelig inn i de sakene en ønsker å ta stilling til. Dette vil ha positive effekter på engasjementet også i forhold til det nasjonale og internasjonale plan. Frivilligheten, nærmiljøet og sivilsamfunnet er også utrolig viktige brikker for a) å skape ansvarlige individer og b) faste, sikre/trygge og gode holdepunkter i tilværelsen. Og vi trenger begge deler for at et liberalt samfunn skal fungere.

Ellers/aktuelt: Terje Bongard, en norsk humanbiolog og forsker ved NINA, er nå ute med boken Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon. Som del av å skape oppmerksomhet rundt dette har de skrevet denne kronikken i Dagbladet. Se anmeldelse av boken på adrssa.no. Den er også anmeldt/kommentert av vitenskapsjournalist (og fast skribent i Klassekampen) Bjørn Vassnes i Klassekampen, mannen som blant annet har skrevet om religion og evoulusjon i Sjelens sult, noe jeg selvsagt måtte kommentere i bloggposten "Fra nevroteologer til nyateister: En kritisk diskusjon av boken Sjelens sult". Anmeldelsen kan leses via Atekst (ret-web01.int.retriever.no):